Gjesteblogger Frank Langva (Webmaster hos Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon): Hvor sterkt kan vi stole på innholdet i sosiale medier? Og hvor langt skal myndigheter få gå i å overvåke og påvirke disse?
Bruken av internett med tradisjonell avsender- og mottaker-orientering ble fornyet når de sosiale mediene kom på banen. Med ett hadde vi en ny form for internett, der denne sosiale jyplingen, som lot brukerne selv bestemme innholdet, var både rock’n roll-opprør, hippiebølge og ekstatisk raveparty i en og samme form. Sosiale medier var de unges opprør mot det etablerte, som ikke forstod hvordan en skulle forholde seg til denne nye formen for kommunikasjon. De sosiale mediene ble vår tids elektroniske Robin Hood i det virtuelle Sherwoodnettet. Men etter hvert lærte også Sheriffen av Nottingham seg de nye mediene.
VANLIGE MENNESKER I UVANLIGE SITUASJONER
De sosiale mediene har etablert en arena for stemmer som med ett kan nå ut i verden uten å måtte forholde seg til redaktører eller forlag. Nå løper vi i flokk for å høre hva nye interessant stemmer har å si så fort de dukker opp på radaren. Vi så det blant annet da Mubarak falt i Egypt, og vi samlet oss rundt noen få Twitter-stemmer som rapporterte fortløpende om den dramatiske situasjonen rundt seg i Kairo. Vi så det til dels også da Osama bin Laden ble tatt ut i Pakistan, og nå sist under de tragiske anslagene mot regjeringskvartalet og på Utøya. Ingen tradisjonelle medier hadde en sjanse til å holde følge med rapporteringsfrekvensen som ble gjort gjennom Twitter.
Dette var situasjoner der sosiale medier fungerte som kanaler for vanlige mennesker i uvanlige situasjoner. For oss på utsiden ble det en ny måte å konsumere tilnærmet live informasjon på, som en motpol mot det gamle, ofte trege, deskede og i noen tilfeller sensurerte nyhetsbildet.
 |
| Illustrasjon: Aron Wood |
GLANSBILDET FALMES
Opprøret i Egypt ble fra vesten sett på som en positiv hendelse. Opprøret som spredte seg gjennom den arabiske verden ble initiert fra Facebook-sider, koordinert via Twitter og dokumentert med videoopptak på mobiltelefoner. Denne bruken av sosiale medier kunne av oss i menigheten settes på skrytelista for hvor kraftige mekanismer som kunne settes i sving ved strategisk bruk. Langt verre ble dette å svelge da vi så en parallell mekanisme finne sted i England, men da med negativt fortegn. Pøbelen herjet og ramponerte store deler av flere bydeler i London i et opprør som senere spredde seg videre til Birmingham, Liverpool og Manchester, angivelig koordinert via Twitter og Blackberry. Statsminister David Cameron ytret etter dette ønske om å utrede hvorvidt bruk av Twitter, Facebook og BlackBerry kunne blokkeres under sosiale opptøyer. Selv om dette mer er forsøk på å kurere symptomet enn problemet, vitnet det om manglende forståelse og læring av Mubaraks mislykkede forsøk på å gjøre tilsvarende.
OPINIONSPÅVIRKNING - IKKE ALLTID LIKE REDELIG
I 2006 dukket for første gang stemmen “Amina Arraf” opp. “Amina Arraf” var angivelig en lesbisk jente i Damaskus, som blogget om livet som undertrykt i Syrias harde regime. Bloggen A Gay Girl In Damascus fikk etter hvert en stor tilhengerskare som med stor innlevelse opprettet støttesider på Facebook med tusenvis av sympatisører. Den samme tilhengerskaren måtte senere innse at “Amina Arraf” var en konstruert personlighet, utført av en 40-årig mann i Edinburgh som utnyttet informasjonshungrige journalister ruset på dramatiske hendelser i Midt-Østen.
Opprøret i Egypt ble fra vesten sett på som en positiv hendelse. Opprøret som spredte seg gjennom den arabiske verden ble initiert fra Facebook-sider, koordinert via Twitter og dokumentert med videoopptak på mobiltelefoner. Denne bruken av sosiale medier kunne av oss i menigheten settes på skrytelista for hvor kraftige mekanismer som kunne settes i sving ved strategisk bruk. Langt verre ble dette å svelge da vi så en parallell mekanisme finne sted i England, men da med negativt fortegn. Pøbelen herjet og ramponerte store deler av flere bydeler i London i et opprør som senere spredde seg videre til Birmingham, Liverpool og Manchester, angivelig koordinert via Twitter og Blackberry. Statsminister David Cameron ytret etter dette ønske om å utrede hvorvidt bruk av Twitter, Facebook og BlackBerry kunne blokkeres under sosiale opptøyer. Selv om dette mer er forsøk på å kurere symptomet enn problemet, vitnet det om manglende forståelse og læring av Mubaraks mislykkede forsøk på å gjøre tilsvarende.
OPINIONSPÅVIRKNING - IKKE ALLTID LIKE REDELIG
I 2006 dukket for første gang stemmen “Amina Arraf” opp. “Amina Arraf” var angivelig en lesbisk jente i Damaskus, som blogget om livet som undertrykt i Syrias harde regime. Bloggen A Gay Girl In Damascus fikk etter hvert en stor tilhengerskare som med stor innlevelse opprettet støttesider på Facebook med tusenvis av sympatisører. Den samme tilhengerskaren måtte senere innse at “Amina Arraf” var en konstruert personlighet, utført av en 40-årig mann i Edinburgh som utnyttet informasjonshungrige journalister ruset på dramatiske hendelser i Midt-Østen.
Stor oppmerksomhet fikk også den Atlanta-baserte journalisten “Liliane Khalil” for sin involvering med gruppen "Operation Libya", angivelig lokalisert i den beleirede byen Zintan i Libya. Etter hvert som folk begynte å stille spørsmål ved personen “Liliane Khalil” falt personens bakgrunnshistorie mer eller mindre fra hverandre, og senere nøsting av tråder antyder at dette var en plassert karakter i regi av regimet i Bahrain.
Dette var enkeltstemmer som klarte å skape en konstruert virkelighet på egen hånd. Men hva om vi drar dette ut i litt større proporsjoner og ser hvordan sosiale medier kan brukes for å påvirke trender i samfunnet.
STOREBROR SER DEG
Her hjemme jobber det norske firmaet eMind med analyse av sosiale nettverk for å forutsi trender og holdningsendringer ved å finne ord i mønster og i ulike kontekster. I Spania avdekket liknende analyser av sosiale medier trendendringer, og bidro til å endre valgkampen og muligens utfallet av valget. I Thailand har regjeringen cyper-speidere som tråler sosiale medier på jakt etter rojale fornærmelser, som slås hardt ned på ved ytring i det offentlige rom.
I San Fransisco valgte t-baneselskap Bay Area Rapid Transit torsdag 11. august å slå av mobildekningen på utvalgte t-banestasjoner. Dette for å motarbeide mobilisering og koordinering av en demonstrasjon, og forsøksvis avverge en bestemt type ytringer. Dette medførte i etterkant høylytte protester mot at man i en amerikansk storby kunne tillate seg “å oppføre seg som om en var i Syria”.
Eksemplene over viser at de sosiale medier er på vei ut av sin uskyldsrene ungdomstid til å bli også en viktig politisk arena. Pentagon har allerede definert sosiale medier som en ny kamparena med stor politisk påvirkningskraft, og forsker også på metoder for å fange opp og motvirke strømninger.
SUNN SKEPSIS ER LOV
I jakten på å finne den rene informasjonskilden og være først med å videreformidle nyheter er det lett å miste den medfødte skepsis. I konkurranse med øvrig informasjonsbringende teknologi og andre nyhetsredaksjoner er det både for journalister og meningmann fort gjort å ta lett på kildekritikken, og rapportere blindt det en hører.
Dette er ikke skrevet av en paranoid konspirasjonsteoretiker, men av en som elsker de sosiale mediene, og mekanismene som ligger i disse for samspill, læring og informasjonsutveksling. Men i denne rastløse, digitale Sherwoodskogen merker jeg at vi ofte glemmer å stille spørsmål om hvem som befinner seg bak brukernavnene vi kommuniserer med. Ikke på et hysterisk nivå, men bittelitt tilstede der bak i hjernebarken et sted. Husk det neste gang du leser noe som kanskje virker litt underlig ved første blikk, og ikke bare når du leser en gal manns manifest med tittel “2083”.
